Dansende trær ved Vindfruen
Alm, Ulmus glabra
Dette almetreet, og de to lønnetrærne det står sammen med, ble plantet på 1800-tallet. Da lå det en liten løkkeeiendom med flott hage her. Alm er lett å kjenne igjen på de nokså store og skeive bladene som er dobbelt sagtannet. De er sterkt rue av stive hår på oversiden.
Kikk oppover stammen på treet så ser du sporet etter et lynnedslag som strekker seg i hele treets lengde. Sporet snor seg med treets struktur. Ta også en kikk på lønnetreet som står rett ved – fra en felles stamme vrir fire stammer seg oppover i høyden.
Alm er vurdert som sterkt truet i Artsdatabanken. Det er på grunn av en soppsykdom som sprer seg raskt og som kan ta livet av store trær på kort tid. Friske almetrær kan bli så mye som 500 år gamle.



- Stammeomkrets: 200 cm
- Høyde: 20 m
- Bladareal: 490 m2
- Karbonlagring: 1,3 tonn

Hvert år
- produserer dette almetreet omkring 70 kg oksygen. Det tilsvarer forbruket til en person i 112 dager, eller nok oksygen til 56 besøkende hver dag under Øyafestivalen
- samler løvverket opp ca 1000 liter regnvann, nesten like mye som 7 badekar, eller 2500 festivalpils
- tar treet opp ca 96 kg CO2, like mye som utslippet fra en biltur Oslo-Stockholm – tur/retur



På platået bak amfiet foran scenen som heter Vindfruen lå det en liten løkkeiendom med flott hage. Tregruppen med alm og lønn lå i enden av et stramt hageanlegg. På 1970 tallet var denne løkka borte og området omgjort til park. Et stort kastanjetre ble felt i 2025 på grunn av det hadde begynt å felle store grener og var til fare for besøkende i parken.
Det er også plantet inn nye trær av ask og alm. Asketreet som står rett opp for trappa er et lett gjenkjennelig landemerke og mye brukt møteplass under festivalen. Treet ble plantet for rundt 25 år siden – og like gammel som Øyafestivalen. Med en stammeomkrets på over 90cm (omtrent på størrelse med en god omfavnelse) så har det nådd størrelse til å komme under vernekategori i Oslos småhusområder og på god vei til å bli et skikkelig tre.
Skulpturen Vindfruen, 1980, er laget av Ole Kristian Sjølie. Den ser ut som stein, men er laget av glasfiberarmert polyester og var opprinnelig ment å flyte på Oslofjorden og fungere som værhane. I stedet står den fast her på Tøyen – forankret i retning nord-sør. Gitt til kommunen i 1996.